Bart eller ikke bart

Først må jeg vare beklage! Det har vært noen hektiske uker med vannkopper, jobb, jobbreiser og ferie. Så dette bryllupet har vi kommet litt i bakleksa med. Det er mulig vi må lyse ut en stilling som bryllupsplanlegger. 

Jeg tror vi ser etter følgende:

Egenskaper: Stor arbeidskapasitet.

Liker: Å gjøre oppgaver som er ganske små, men i sum tar timer og dager.

Tålmodighet med brud med beslutningsvegring: Stor

Kort oppsummert: Jeg har nå skjønt hvorfor kirka vil at man skal gifte seg før man får barn. Det er rett og slett bare for å være snille med folk, det med moral og normer er bare et skalkeskjul. Nei, kirka vil bare hjelpe folk, for det å gifte seg når man har tre små barn… det altså!

Men: Snart skal det komme noe praktisk og nyttig informasjon på denne bloggen, for alle dere som lurer på det.

Prøvningsattest

En ting vi har fått gjort er å skaffe oss en Prøvningsattest/Melding om vigsel fra Skatt øst Gjøvik (Sukk  ♥ ♥ ♥ – det må være en skikkelig romantisk arbeidsplass  ♥ ♥ ♥). For at man skal få en slik må man fylle ut noen skjema. Bruden fylte de ut, og ba meg signere. Siden jeg ikke visste helt hva jeg skrev under på, så måtte jeg vurdere litt hvem av forloverene som skulle bevitne dette. Det er nemlig slik at den som vitner falskt i sånne saker som dette, risikerer fengselstraff opptil to år.

Jeg skjønte fort at jeg måtte velge hvem av mine to forlovere som måtte ta størst risiko. Den ene ble nylig pappa for tredje gang, mens den andre har bare ett barn. Sistnevnte driver et eget firma, og vil sikkert bli savnet av kundene sine når han er borte. Men med tanke på at den første kommer til å ha en trebarnsmor alene hjemme i to år – og med tanke på at hun vet hvor jeg bor – var valget enkelt. Man setter sin egen sikkerhet først. Det ble den selvstendig næringsdrivende/ettbarnsfaren.

En av Brudgommens forlovere. Han ser jo fakrisk ut som typen som havner i fengsel. Mangler bare tungt gullkjede. Den rosa skjorta vil føre til stor stas bak murene.

Ferie

En ukes ferie er over – og selvsagt gikk det som det pleier – jeg glemte barbersakene mine. Da jeg endelig fikk rota meg til å kjøpe en høvel, skjedde det som ofte skjer med menn på ferie. Man anlegger hårpynt i ansiktet. I mitt tilfelle ble det bart.

Det er ikke til å legge skjul på at barten min vekket noen voldsomme reaksjoner fra bruden. Hun hadde noen meninger om den. Veldig mange meninger om den. Så jeg bare sa det som det er – dette er min bart. Den skal jeg ha. Og akkurat nå tenker jeg at jeg ihvertfall skal ha den til 7. august – slik at den kan komme med på alle bryllupsbilder. Dessuten har jeg jo hele sommeren til å spare – kanskje greier jeg noe med snurr.

Selvsagt har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. Og ikke minst beundring fra andre gifte menn. En pappa i barnehagen betrodde meg at da han gjorde noe lignende, fikk han straks beskjed om å gå på badet og fjerne skjegg og bart. Noen av oss må gå foran og stå imot dette presset fra kvinnene. Jeg har bestemt meg for å være en foregangsmann.

Dog frykter jeg at jeg en natt våkner med et hyl, og en voksteip som forsvinner med kraft fra overleppa mi. Restene havner sikkert hos naboen, som bandt flue av sin egen bart og fikk en ørret på 800 gr på andre kast med barteflue.

Jeg har ingen tro på at dette skal bli en lett kamp.

En herre med bart

Et ekteskapslignende forhold

Mer om denne barten senere, men først: Denne bloggen handler jo om det å skifte sivilstatus – og veien fram til det skjer. Å gå fra ugift til gift er jo relativt lett å skjønne når det skjer. For de aller fleste, vel å merke.

Men de andre stadiene før det, er litt mer uklar. For eksempel. Når er man gått fra kjæreste til samboer. Der fins det ikke noe entydig forklaring. Dersom man skal se etter noen mer eller mindre sikre tegn, må man undersøke hvor mannens TV/stereoanlegg/sykkelverksted/gitar/Mötorhead-tskjortesamling befinner seg. Er de i hennes leilighet – så har han flyttet inn, og de er samboere. Enklere er det visst hun flytter inn til han. Da er det ikke noe å lure på – hun forteller det til han, og alle andre.

Når går man så over fra samboere til et ekteskapslignende forhold?

Definisjonen av ekteskapslignende forhold er at minst tre av disse fenomen inntreffer.

– de har fått et barn

– han har gått opp minst 10 kg i vekt

– han har solgt høytalerne sine på finn.no

– når du spør om han skal være med på byen, må han alltid sjekke om det passer

– han oppdager at han har begynt å miste kjære, gamle klesplagg med stor affeksjonsverdi

– han har opplevd å bli tilsnakket på grunn av noe han har kledd på seg.

Jeg kan selvsagt ikke definere et ekteskapslignende forhold for kvinner. Det gjør de nok best selv. Denne bloggen handler jo mest om menn, og alt det vi gjennomgår – så det må mine kvinnelige lesere bare lære seg å leve med. Takk!

Apropos det å kle på seg, og ikke få bestemme det selv. Jeg og en kompis ble under ferien utsatt for en hersketeknikk – og hengt ut på Facebook. Bare fordi vi har god smak.

Hengt ut på Fjasboka

Selvsagt var det kommentarer der også

– Marita: KLedd på seg sammen?

– Ingunn: Noen kler barna i like klær – andre mennene sine ;o)

– Stine: Så søtt!

– Rannveig: Dere skulle hørt dem: «Sveinung, hva skal du ha på deg i dag?» «Aaaner ikke. Jeg har ikke en tråd å ha på meg.» Og sånn gikk no dagan.

– Cathrine: ….også sånn de styra med disse penskoa versus komfort….

– Trude: Hahaha, jeg ler og ler! Så nusselig!

– Leif: Ser for meg starten på en samtale; «Hallo, vi er turister i fra Norge…», «Ja, det kan jeg se..» 😉

– Cathrine:  Fashiontips til neste tur; rumpetaske.

Mens jeg skriver kommer jeg også på at en av mine favorittgensre – NYPD genseren jeg kjøpte i New York i 1997, er det forbud mot å ha på seg. Jeg hadde den på meg den dagen nr 1 ble født. Før nr 2 og nr 3 sine fødsler, fikk jeg en rekke formaninger om hva jeg IKKE skulle ha på meg inne på fødestuen. Kanskje skal jeg nå begynne å bruke den genseren en del. Tror den går bra til barten min!

Jeg sier det bare. Skal jeg ta denne barten frivillig, så kommer det til å ha sin pris. Akkurat nå tror jeg at den har en høy pris. Og jeg ser at noen allerede nå har begynt å skjønne tegninga…

En flott begivenhet må selvsagt fotograferes.